23/05/2021
Facebook anstrenger seg mye for at man skal meddele seg her. Jeg får derfor stadige meldinger derfra om at det nå har gått veldig lang tid siden jeg har skrevet noe på min side. Vel, mas har jeg ikke så mye til overs for, men har den svakhet at jeg gjør det meste for å få stoppet det.
Derfor:
Adressa har tidligere i mai skrevet et par artikler om en familie fra Irak som ganske åpenbart har noen utfordringer, men som Trondheim kommune vil kaste ut fra den leilighet familien ble tildelt for over 20 år siden, og som familien, bestående av ufør og analfabet far, hjemmeværende mor, sterkt funksjonshemmet sønn og voksen datter, har bodd i siden.
Litt faktum først:
Kravet om utkastelse er basert på at en såkalt tidsbestemt leiekontrakt på 3 år har gått ut og at leietakerne, far og mor har underskrevet denne, og som inneholder (ganske vanlig) en klausul om at leietaker godtar utkastelse uten søksmål (som det heter). Dvs at utleieren, kommunen i dette tilfelle slipper å gjøre noe annet, som f.eks. å henvende seg til domstolene for å skaffe seg et grunnlag for utkastelse, - enn å kreve (begjære) familien utkastet. Hvis man ikke flytter frivillig vil utleieren skaffe hjelp fra namsfogden som ved disse tilfellene kan stille med bistand fra politi og flyttebyrå. Ganske dramatisk med andre ord.
Kommunen har også i dette tilfellet valgt å henvende seg til namsfogden som har varslet utkastelse.
Leietakerne er ganske ressurssvake ved at de ikke har tilpasset seg norske forhold på en måte som sikkert ville ha vært det beste for dem, men også for det norske «samfunnet». Typisk for disse leietakerne er at de ikke behersker det norske språket; ikke snakker de norsk og heller ikke forstår de språket.
Etter over 20 år i landet! Spør du. Ja, at noe har sviktet på veien er temmelig sikkert. Dette er et tema i seg selv. Her er det mange oppfatninger så ta gjerne en titt på kommentarene på Adressas facebooksider vedrørende saken.
Mitt anliggende her er kommunens behandling i forbindelse med utkastelsen av familien.
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg kjenner denne saken ganske inngående da det er en kollega av meg som representerer familien i saken, og jeg har diskutert saken med han temmelig ofte.
Hvordan kan det så ha seg at det etter 20 års samlet leietid plutselig er en 3-års kontrakt med en slik utkastelsesklausul som gjelder, altså en fra (i foreliggende sak) 2016 undertegnet av mor og far?
Det enkle svaret er jo selvfølgelig at leietakerne underveis har blitt forelagt en slik kontrakt og at de har undertegnet den. Og, ikke nok med det; de har fra 2010 undertegnet 3 slike «korttidskontrakter», alle med slik utkastelsesklausul.
Så hva skjedde i 10 årsperioden før dette?
Det hele startet senhøsten 2000 da familien fikk en 1-årskontrakt som altså gikk ut senhøsten 2001. Fordi kommunen under sakens gang ikke har vært i stand til å redegjøre for, og heller ikke kan (vil?)dokumentere leieforholdet fra starten av (bortsett fra ovennevnte), og at heller ikke leietakerne har kontrakter fra tiden etter høsten 2001, - må det med god grunn antas at slike kontrakter heller ikke forefinnes. Dette støttes forsåvidt av at kommunen først i 2006 såkalt «fornyet» leieforholdet (kontrakten/e) fremover i en 3-årsperiode, og ga kontrakten/e i 2006 til og med «tilbakevirkende kraft» for de to foregående 3-årsperioder. Kommunen hadde kanskje «forlagt» saken i 6 år?
Slik som kommunen håndterte dette ved «å reparere» det meste i 2006 og fra 2010, sikkert med økt oppmerksomhet, «fornyet» kontraktene fra dette tidspunkt, alle med den omtalte utkastelsesklausulen, må vel saken være krystallklar med hensyn til utkastelse?
Nåja. Uten å terpe på så mye juridisk, så finnes det en bestemmelse i husleieloven, dens § 9-2, 3. ledd, som sier noe sånt som at hvis en tidsbestemt leieforhold fortsetter i 3 mnd etter sitt utløp, så skal leieforholdet anses som tidsubestemt. For tidsubestemte avtaler har leietakeren en helt annen beskyttelse med oppsigelsesvern, se lovens § 9-5. Da er det ikke bare å sende et brev til namsfogden og be om at leietakeren skal kastes ut.
Dette kan bety at familien allerede fra høsten 2001 hadde et tidsubestemt leieforhold med ordinært oppsigelsesvern og kan derfor ikke kastes ut slik som kommunen håndterer saken.
Av atskillig mer komplisert karakter er jo spørsmålet om kommunen altså har «reparert» alt dette ved at man i ettertiden sørget for at de irakiske leietakerne som verken snakker eller forstår norsk nok til å forstå hva de har gjort ved å signere på kontraktene.
Enda litt mer faktum:
I tillegg til at kommunen mener at det klart foreligger et formelt grunnlag for utkastelse, er det også fra kommunen anført at den sterkt funksjonshemmede sønnen er såpass gammel at han kan få støtte til egen leilighet og motta nødvendig omsorg/stell fra kommunen for å greie seg i hverdagen. Kommunen mener også at datteren, som er over 20 år og i fast jobb bør skaffe seg egen leilighet. Dette er reelle grunner som kommunen mener er avgjørende for at familien ikke lenger kan opprettholde leieforholdet, således også at mor og far ikke lenger kan påregne tildeling av leilighet fra kommunen.
Dette berører kulturelle spørsmål og kan også være komplisert å ta stilling til. I familiens kultur (kristne fra Irak) er det vanlig at man selv tar vare på sine familiemedlemmer. Derfor ønsker mor og far selv å pleie sin sønn. Det er også innenfor kulturen at voksen datter bor hjemme til hun finner en samlivspartner og eventuelt gifter seg. Verken datter eller sønn vil flytte fra familien og ønsker derfor fortsatt å bo i den aktuelle leiligheten.
Kommunen vil disponere leiligheten for andre familier som presumptivt trenger den mer.
Denne siden av saken er interessant for mange av oss og det finnes noen ytringer om dette på Adressas facebookside i forbindelse dekningen av saken.
Familiens advokat har selv sett den aktuelle leiligheten og det viser seg at det areal den voksne datteren legger beslag på er ca 8m2. Slik sett kan man si at saken rent praktisk (sett bort fra det formelle og kulturelle) handler om forhold som kommunen med god grunn burde akseptere.
Tilbake til jussen og kommunens strategi:
Fordi det foreligger en slik utkastelsesklausul som nevnt ovenfor, kan kommunen, og som den også gjør, benytte seg av namsfogden for å gjennomføre utkastelsen.
Familien på sin side vil at domstolen skal vurdere det rettslige grunnlaget for utkastelsen, altså bl.a. den omtalte klausulen før kontrakten eventuelt skal anses for opphørt og familien må fraflytte. Dette gjøres ved ordinær behandling i domstolen hvor hele leieforholdet; dets varighet, måten kontraktene er «fornyet» på, hvordan disse er inngått, om leietakerne har forstått hva de har gitt seg inn på, om det i denne forbindelse er benyttet tolk (som det neppe har blitt gjort!), - og særlig om leietakerne har forstått betydningen av denne evindelige utkastelsesklausulen osv osv. Altså er en slik domstolsbehandling mye bredere og mer omstendelig enn behandlingen av selve utkastelsen (tvangssaken) hvor man nærmest og ganske vanlig foretar en summarisk behandling av leiekontrakten og dens klausuler.
Denne delen av saken skal behandles av Trøndelag tingrett fk onsdag, den 26.5.. Den som måtte være interessert i å følge saken kan kontakte tingrettens ekspedisjon for å få tildelt en link slik at man kan se og høre forhandlingene på digital plattform. Dette fordi det er korona- restriksjoner ved fysisk oppmøte i rettsalene.
Familiens advokat har på sin side også forsøkt en praktisk tilnærming til saken. Kommunen er varslet om at familien vil akseptere å flytte fra den aktuelle leiligheten hvis kommunen kan finne en annen passende leilighet for familiens bruk. Kommunen gjorde ett forsøk og tilbydde innledningsvis i saken en leilighet som overhodet ikke var egnet til familiens bruk. Se gjerne mer om dette i Adressas omtale.
Siden har kommunen overlatt hele saken til kommuneadvokaten. Dette gjelder begge sidene av saken; tvangssaken som omhandler selve utkastelsen, men også den ordinære domstolsbehandlingen som nevnt ovenfor.
Kommuneadvokaten gjør sin juridiske jobb; kanskje vel mye i dette tilfellet. Så snart en slik sak, som helt klart omhandler mer sosiale, kulturelle og som noen har skrevet om i Adressa, medmenneskelige aspekter, blir overlatt til jurister blir den forflyttet inn i en juridisk sfære som fungerer nærmest som en egen biotop adskilt fra resten av verden, les også: samfunnet.
Det synes som at kommunen ved dens prosessfullmektig under hele prosessen som har pågått siden januar i år har gjort alt for å tilrettelegge en utkastelse av familien ved hjelp av namsfogden. Den juridiske delen av saken er nemlig slik at hvis en utleier først får kastet ut sin leietaker ved f.eks. namsfogden, vil en domstol ved ordinær behandling (som nevnt ovenfor) være tilbøyelig til å avvise saken (hovedsaken) som sådan. Hvor leietakeren først er utkastet, er det nok bare et eventuelt erstatningskrav som følge av (i tilfelle) urettmessig utkastelse domstolen vil prøve da. Dette ville ikke ha hjulpet den irakiske familien i foreliggende situasjon. Kommunen kan derfor være motivert av dette slik at det brukes store anstrengelser for å gjennomføre utkastelse så raskt som mulig
Jeg har jo selv praktisert som advokat og det er nærmest regelen at man tilsnakker klienten og realitetsorienterer den for å avklare om ikke «saken» kan løses på en minnelig måte, - i stedet for en utrettelig og stigmatiserende behandling i domstolen. For ikke å nevne den ulykksalige situasjonen en slik familie vil være i, ved en fysisk utkaselse. Alt tyder på at kommunen som klient ikke har reflektert over en mulig minnelig ordning; snarere tvert imot. Man må jo i slike tilfeller bare akseptere at prosessfullmektigen, av forskjellige grunner, ikke har evnet å nå frem.
Domstolen har en ordning som heter rettsmegling nettopp for å avklare om det er grunnlag for at partene kan komme til en enighet uten full domstolsbehandling. Jeg vet at familiens advokat i denne saken har, da saken åpenbart er egnet for dette, bedt om at det gjennomføres en rettsmegling i saken, men kommunen ved dens prosessfullmektig har avvist dette,- på alle stadier.
Det offentlige, som kommunen i dette tilfellet er, kan ofte komme opp i prinsipielle saker hvor det er viktig å få en rettslig avgjørelse, men foreliggende sak kan neppe være av en slik karakter. Her kunne kommunen uten særlige motforestillinger valgt å rettsmegle slik at saken f.eks. kunne fått en utsettelse i påvente av at familien har blitt tilbudt et alternativ.
I stedet velger kommunen med dens prosessfullmektig, kommuneadvokaten «å kjøre hardt på» mot en ressurssvak familie med spesielle omsorgsutfordringer. Som offentlig «institusjon» har Trondheim kommune annonsert «samskaping» som en del av sin strategi, også på det sosiale området; hvor man i mindre grad skal være opptatt av rettigheter/plikter, men heller tilpasse situasjonen etter f.eks. behov og nytte. Likevel velger prosessfullmektigen en linje i denne saken som for meg fremstår som virkelighetsfjernt, unødvendig og lite tilpasset den rolle som det offentlige bør ha, - også i domstolsbehandlingen.
Avslutningsvis:
Hvis ovennevnte redegjørelse har vært omstendelig og utidig, skal jeg ikke her belage meg inn på de øvrige rettslige spørsmål i saken som, også kommunen ved sin prosessfullmektig, til de grader, nærmest pedantisk har gjort temmelig vidløftig.
Jeg nøyer meg med å opplyse om at selve tvangssaken, og tror jeg tillater meg å si, på grunn av «juristifiseringen» (minner meg nesten om noe infeksiøst) fra kommunens side, har vært til behandling for både tingrett, lagmannsrett og Høyesterett (som forkastet leietakernes anke uten å omtale realiteten), uten at det har hjulpet familien særlig. At man kan ha sine meninger om disse retters avgjørelser som sådan i saken, er et annet anliggende; noe jeg kanskje kan komme tilbake til.
Heldigvis, så langt ihvertfall, hvem vet hva som skjer etter pinse, - er familien enda ikke fysisk kastet ut, selv om kommunen krevde dette den 19. i denne måneden, men namsfogden opplyste dagen før at saken var stilt i bero fra kommunens side, antakelig i påvente av Høyesteretts avgjørelse som kom etter den 19.5. Som nevnt ovenfor er det viktig for familien ikke å bli kastet ut før den 26.5. slik at familien kan få en rettferdig og bred behandling av sin sak for tingretten. Tilsvarende kan det være viktig for kommunen at de klarer å kaste ut familen før den 26.5; noe som neppe kan anses som særlig hensynsfult og medmenneskelig.
Men jussen kan benyttes til litt av hvert, hvis den overlates i gale hender.
