08/12/2023
Kronikk
Drapet på Birgitte Tengs
Hvorfor var det så viktig for mediene å identifisere Karmøy-mannen?
Publisert: 08.12.2023 11:07 Aftenposten
Einar Sophus Ramsland
Advokat, Stavanger
Det på høy tid at vi får en grundig vurdering og diskusjon omkring medienes forhåndsomtale av straffesaker i Norge.
Den tiltalte i Birgitte Tengs-saken ble av Gulating lagmannsrett frifunnet 5. desember. Frifinnelsen er grundig og utførlig begrunnet av lagmannsretten. Lagmannsretten retter også vel begrunnet kritikk mot politi- og påtalemyndighetens håndtering av saken.
Politimester i Sør-Vest politidistrikt, Hans Vik, uttaler at tiltalte ved dommen er uskyldig og «ønsker ham alt godt» på vegne av etaten. Fra pressen kan vi lese den gjentagende kommentaren om at «tiltalte nå skal anses som uskyldig».
For Karmøy-mannen som nå er frifunnet, kan det være liten tvil om at belastningen med å bli pågrepet og holdt varetektsfengslet i over to år har vært betydelig. De fleste forstår at det gjør noe med et menneske.
Det er heller ikke vanskelig å forstå den enorme merbelastningen det er for Karmøy-mannen når han i ettertid må konstatere at hele Norge er gjort vel kjent med hvem han er, hans navn, utseende og detaljer om hans intime privatliv.
Må gå i seg selv
Offentliggjøringen av ham og hans person er ikke et resultat av eget valg. Identifiseringen er utelukkende en følge av pågripelsen og ikke minst av medienes valg.
Nærmest samtlige av de store riksdekkende norske mediehusene – VG, NRK, TV 2 og Dagbladet – valgte å identifisere Karmøy-mannen med både fullt navn og bilde.
I den etterfølgende pressedekningen fikk han brettet ut sine mest intime hemmeligheter – vel dokumentert med bilder fra flere år tilbake i tid. Påtalemyndighetens valg og fokus på mannens «modus» – hvor hensikten var å fremstille vedkommende som en avviker i strid med alminnelige normer – ble behørig gjengitt og bidro etter all sannsynlighet til en offentlig forhåndsdømming av ham.
Påtalemyndigheten må naturligvis selv ta ansvar for hvordan man velger å presentere en sak. Pressen har imidlertid et selvstendig ansvar for å vurdere hva som gjengis, og hvordan. Særlig når det er pressen selv som velger å identifisere vedkommende offentlig.
Når Karmøy-mannen nå er frifunnet, har en del journalister og mediehus god grunn til å gå i seg selv med tanke på beslutningen om å identifisere ham og hvordan han ble omtalt.
Lokalmedier til ettertanke
Uskyldspresumsjonen er lovfestet, begrenser ytringsfriheten og har betydning for måten mediene omtaler straffesaker på.
Gjennom Vær varsom-plakaten er det grunnleggende at identifisering må tilfredsstille et berettiget informasjonskrav. Det betyr at identifiseringen av siktede/tiltalte må skje ut fra hensynet til allmennhetens behov for å vite hvem personen er. Ett moment ved sistnevnte vurdering er hvorvidt identifisering av vedkommende kan bidra til at utenforstående personer ikke forveksles med vedkommende som er siktet eller tiltalt.
Det er til ettertanke at blant annet de sentrale lokale mediene i Rogaland forbilledlig valgte å ikke identifisere Karmøy-mannen.
Stavanger Aftenblad, Haugesunds Avis og riksdekkende Aftenposten vurderte at det ikke forelå så tungtveiende og berettigede informasjonskrav at det begrunnet offentliggjøring av mannens identitet. Det skal også legges til at en spørreundersøkelse blant et utvalg av befolkningen på Haugalandet avslørte at flertallet mente identifisering av Karmøy-mannen ikke var riktig.
Det er god grunn til å spørre seg hvorfor det var så viktig for de riksdekkende mediene å identifisere? Hvilket påtrengende og saklig informasjonsbehov hadde Norges befolkning for å vite hvem han var, som samtidig var såpass tungtveiende at hensynet til Karmøy-mannen måtte vike?
Enorme skadevirkninger
Ut over folk flest generelle nysgjerrighet, interesse for pikante detaljer og «sladder» samt pressens søken etter tabloide nyhetsoverskrifter er det for meg vanskelig å se den altoverskyggende nyhetsinteressen av å bli kjent med Karmøy-mannens navn og bilde. Kanskje ut over noen lokalt bosatte på Karmøy er det neppe noen her til lands som hadde et saklig berettiget behov for å vite navnet og utseendet på mannen.
Skadevirkningen for han som nå skal anses uskyldig, er naturligvis enorme.
I likhet med aktørene i Baneheia-saken har hele Norge i dag et forhold til ham. Nå vil de fleste av oss huske saken og identiteten hans.
Karmøy-mannen vil for alltid bli assosiert med Tengs-saken, selv om han er frifunnet og følgelig er uskyldig i drapet. Han vil for alltid bli gjenkjent.
Identifiseringen av ham i kombinasjon med blottlegging av hans liv og intime detaljer – hvilket ifølge lagmannsretten ikke hadde noen relevans for saken – er katastrofalt ødeleggende for hans videre liv. Mannens familie som også bærer samme navn, risikerer også bli konfrontert med saken.
Det er ingen grunn til å tvile på politimester Hans Viks uttalelse om at han ønsker Karmøy-mannen «alt godt». I hvilken grad det faktisk er mulig å få tilbake et godt liv, gjenstår å se. Pr. i dag vil antagelig livet for Karmøy-mannen på mange måter fremstå som ødelagt. Særlig identifiseringen har uopprettelige skadevirkninger.
Klarere regler
Gulating lagmannsretts kritikk av påtalemyndighetens håndtering av saken vil forhåpentlig resultere i undersøkelser. Pressen, i sin rolle som «vaktbikkje», vil etter all sannsynlighet også bidra til det.
Hvorvidt pressen tar et eget oppgjør med seg selv, er imidlertid mer usikkert. I så tilfelle er det på høy tid at vi får en grundig vurdering og diskusjon omkring medienes forhåndsomtale av straffesaker i Norge. Herunder hvilken adgang pressen skal ha til å identifisere siktede og tiltalte i straffesaker – i det minste frem til det foreligger en rettskraftig domfellelse.
Erfaringen i Tengs-saken tilsier at pressen selv ikke evner å regulere dette, at det er et behov for klarere regler, og at andre enn PFU dresserer og passer på «vaktbikkja».
For god ordens skyld skal det presiseres at undertegnede ikke har eller har hatt noen rolle eller befatning med den aktuelle straffesaken eller vedkommende som nå er frifunnet.
