12/05/2025
Kampen om den nye barneloven
Med stor interesse følger jeg debatten om den nye barneloven, som i etterkant av høringen i Stortinget den femte mai, i flere fora har handlet om forhold som ligger i periferien av hva som er viktig for en ny barnelov.
For en praktiserende advokat med foreldretvister som hovedrettsområde, har prosessen nå blitt en meget god illustrasjon av den klassiske barnefordelingssaken. Med andre ord, en kamp mellom mor og far, der hva som er best for barnet blir et vikarierende argument for å kamuflere eget sinne, behov for selvhevdelse og manglende evne til å se realitetene i saken.
Det er ingen tvil om at «selvtekt» ved samlivsbruddet og falske anklager om vold og overgrep er et verktøy enkelte tyr til. Ofte for å posisjonere seg, samt begrunne og forsvare brudd med den andre forelderen, og som argument for hvor barna skal bo fremover.
Det vi ser ut til å glemme i denne diskusjonen, det er at det i midten står et eller flere barn med sine konkrete behov. Det er disse behovene som er det sentrale. Og det er disse behovene barneloven skal ivareta. Barnerett handler ikke om likestilling. Barnerett handler om å sikre det beste for barn, som enkeltindivider og som gruppe.
En regel som gir begge foreldre lik myndighet etter et samlivsbrudd, uavhengig av hvor barnet bor, vil etter min mening kunne føre til enda flere og skarpere konflikter. Når foreldre ikke blir enige, inntar man raskt en rettighetsposisjon der barnets behov kommer i bakgrunnen.
Det er videre slik som advokat Ingunn Alvik tidligere har argumentert, at avgjørelser knyttet til et barn, må treffes på grunnlag av kunnskap om barnet og ikke ut ifra en rettslig posisjon. Alle avgjørelser må fortsatt rette seg etter hva som er best for barnet, men veien til avgjørelsen kan bli betydelig vanskeligere, fordi foreldrene sitter med et ulikt beslutningsgrunnlag. Barnets rett til å bli hørt kan raskt bli illusorisk, dersom foreldre som ikke har umiddelbar tilgang til barnets mening skal kunne bestemme over forhold av betydning.
Likhet og rettferdighet mellom foreldrene er åpenbart viktige verdier for et barn. Enda viktigere er det at barna har omsorgspersoner som har tilstrekkelig energi, evne og tid til å ivareta barnets behov. Manglende evne til å samarbeide er en særlig gjentakende utfordring i saker om barnefordelingen. Ved å lovfeste lik beslutningsmyndighet til begge foreldre. er det -slik jeg ser det - en betydelig risiko for at vi tvinger frem et samarbeid der samarbeid ikke er bra. Den som lider mest under dette, det er barna.
Det lovverket vi har i dag er godt nok, derimot er det ingen tvil om at det både kan og må brukes på en bedre måte. Samværsforelderens rolle må antakelig tillegges større vekt og retten må antakelig være modigere i saker der en av foreldrene bedriver sabotasje av samvær. En særdomstol med kompetanse på denne type saker er noe som burde vurderes. En ordning der begge foreldre sikres fri rettshjelp når kun en av de møter lovens krav om dette, vil også kunne bidra til større rettssikkerhet for både foreldre og barn, og på sikt virke konfliktdempende.
Likhet for likhets skyld, det er feil vei å gå.